Vel, det verste som kunne skje, måtte skje.
Min kjære mormor (i Norge) sovnet stille inn 9. August etter et heftig slag.
Det er jo noe jeg var utrolig redd for før jeg dro, men tanken på at hun faktisk skulle dø hadde ikke slått meg. Det har enda ikke gått opp for meg og kom som et sjokk! Hun var jo så frisk da jeg dro. Men min familie i Norge, mine norske venner, mine venner her i Brasil, organisasjonen (Via Mundo) og min vertsfamilie har vært ekstremt støttende.
Min kjære Momo. 18.06.1919 - 09.08.2011
Bilde tatt 18.06.2011, 92 år, med Cupcake jeg bakte til henne.
I love u <3
Uansett hvor mye jeg har lyst å dra hjem til mamma, pappa og søsteren min, så vet jeg innerst inne at jeg er nødt til å fullføre dette året. Når jeg har bestemt meg for noe, gjennomfører jeg det. Man kan ikke legge livet sitt på vent heller. For når skal man få levd livet da?
Til dere der ute som ikke vil dra pga nettopp dette, bør tenke om igjen. Min mormor er død, jeg har det utrolig vondt, tungt, men samtidig blir jeg sterkere. Ikke sett livet på vent, fordi livet er uforutsigbart. Jeg hadde jo selvfølgelig aldri dratt om jeg visste hun skulle dø!
Jeg har henne med meg i hjertet og jeg har bestemt meg for å hedre denne fantastiske damen jeg kaller ”Momo” ved å smile hver gang jeg tenker på henne.
Et vakkert smykke jeg fikk av Momo.
“You never know how strong you are, until being strong is the only choice you have.”
Jessica x x x
Utrolig trist, Jessie! <3
SvarSlettHelene