AIN’T NO MOUNTAIN HIGH ENOUGH

I dag, 26. august, er det 1 år siden jeg forlot Norge første gang. Jeg husker følelsen av å være kjempenervøs og lei meg for å reise, men nå i ettertid er det spørsmålet en nabo stilte meg som sitter aller best igjen. Har du noen gang hørt noen si at de angrer på at de har reist?

          Svaret var for meg, og mest sannsynlig også for deg; nei.

Enten det er på ferie, for studier eller på grunn av jobb, tar de fleste med seg alt de lærer på reisen videre i livet, og er takknemlig for opplevelsen. For de gode og de dårlige stundene. For takknemlig, det blir man av å være langt hjemmefra. Enten reisen går til en fattig landsby i Kenya eller en storby som London, kan man se ting som gjør Norge til et fint sted å bo.

Av min reise har jeg lært at borte er veldig bra, men at hjemme alltid vil være best. Jeg fikk ikke en «andre familie» i England, jeg fikk ikke venner som er bedre enn vennene mine i Norge. Men allikevel har jeg hatt flere nedoverbakker enn oppoverbakker. Og i oppoverbakkene har jeg syklet.

Den siste tiden har jeg har jeg tenkt på hvor rart hele opplegget med utveksling er. Du flytter inn til en familie du nesten ikke har snakket med (i mitt tilfelle 3 emailer), du kjenner ingen som bor i området og vet ikke en gang hvor nærmeste butikk ligger.

Med Helene ved The Embankment

Øyeblikket du går gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen og forlater trygge, lille Norge, settes du på autopilot. Men i motsetning til flyet du setter deg på, vet ikke autopiloten din ruten du må reise for å komme til hele målet med reisen, og akkurat da er det hjem til Norge igjen. Etter noen uker settes du tilbake til manuellkjøring igjen. Men du har fortsatt ikke noe kart, for det finnes ikke. Det finnes ingen oppskrift. Du har bare tid. Og tiden går fort, så det er bare å prøve og feile så mye som mulig til nålet er nådd. For mange er det kronglete å komme seg dit, men med en gang de ser mållinjen foran seg snur de seg tilbake og ser ikke sporene fra tiden som svinget seg i tunge tider, men en rett linje, for tiden har virkelig tatt korteste vei.

Dette er året du kan forandre deg, og for deg selv er forandringen til det bedre. Alle valgene du må ta, som du hjemme ikke står ovenfor, gjør deg selvstendig. Og denne selvstendigheten gir deg den tilfredse følelsen av at du klarer deg, at du er flink. Man blir fryktløs og uredd, og tar utfordringer på en helt annen måte. Det er heller ikke alltid du ser at situasjoner som før ville vært et hinder som problematiske. Denne fordelen får du ved å reise vekk fra alt kjent og kjært. Og du ligger et hestehode foran jevnaldrene, kommer hjem som mer ansvarlig og voksen. Du har utfordret stereotypen du så for deg før du dro. Du har lært at, ja, alt er så billig i utlandet! Men allikevel går pengene fort. Du har også skjønt hvor viktig det er med støttespillere på veien, både der du reiser fra, og dit du reiser til.

For ett år siden satt jeg hjemme og tenkte på alle de søvnløse kveldene jeg kom til å ha på grunn av hjemlengsel, visste jeg egentlig hva jeg hadde kastet meg ut i? Siden da kan jeg telle på én hånd antall ganger jeg har grått, og det har for det meste vært på Gardermoen. Jeg har ikke hatt én eneste dag hvor alt bare har vært grått og trist på grunn av at jeg tok det valget og dro på utveksling. Jeg har savnet alle hjemme og alt det kjente, men jeg har aldri hatt hjemlengsel. Jeg er ikke redd for å være langt hjemmefra lengre, for jeg vet jeg klarer meg helt fint.

I min andre hjemby, London

At man lærer masse ved å reise er garantert. Når «autopilot-fasen» er over skjønner man at ofte er den eneste løsningen å spørre andre om det er noe man er usikker på. Enten om det er vertsfamilien om regler og forventninger, eller mannen på togstasjonen om hvorfor billetten din plutselig ble dobbelt så dyr. Å spørre en person på gaten om veien til nærmeste minibank, tar mye kortere tid enn å gå rundt å lete etter en. Og sånn er det med andre ting også. Lær ved å spørre og observere.

For man skal ikke langt utenfor Norges grenser før du finner personer med andre normer og regler, tradisjoner og tankesett. Ting man tar for gitt hjemme er kanskje ikke like vanlige i andre land. Det er ikke bare inntaket av te per dag som gjør England så forskjellig fra Norge.

Tea Time for en norsk brite! 

Man må ut i verden for å forstå verden, men også for å forstå sitt eget land. Engelskmenn vet generelt veldig lite om Norge, og jeg klandrer dem ikke. Det de vet er at det er et rikt og kaldt land, med mange blondiner. Men i år har Norge hatt en ekstra stor plass i utenlandske medienes søkelys, og har ikke bare nådd overskriftene når Nobels Fredspris deles ut. Pressen har fulgt tiden etter 22. juli og særlig rettsaken tett. Og det har vært mange spørsmål om hvordan det lille rike landet kan takle noe så grusomt. Hvorfor håndhilser tiltalte med dommeren, hvorfor får han så lang tid på å forklare seg? Spørsmålet «aren’t you proud to be Norwegian?» har kommet opp ved flere anledninger i denne forbindelse.

Men det er ikke bare gjennom utenlandsk presse du ser på Norge litt annerledes. Det er de små tingene i hverdagen som man mangler på stedet man er, som plutselig blir så viktige. Å ta trikken ned til byen og sitte og nyte synet av Oslofjorden på veien. Komme ned til sentrum og alltid skulle se et kjent fjes. Spise mat som er laget med kjærlighet, uansett hvor klisje det høres ut, kan man smake forskjell! Du blir sikrere på deg selv, og hva som er viktig for deg for at hverdagen skal bli fin.

Så til dere som har kommet dere gjennom hele dette innlegget, og som snart skal kaste dere ut i noe nytt og spennende; lykke til! Dagene på et nytt sted blir også til hverdag, men jeg er sikker på at dette er en periode du kommer til å huske på en helt annen måte. Skriv ned alle opplevelsene, inntrykkene og skildringer av menneskene du møter. Ha alltid kameraet klart. For snart skal du hjem, og da gjelder det og ikke la det bli til en drøm man bare husker vagt når man våkner opp.

Bon voyage!

BYE ENGLAND

Nå er det ikke mange timene til jeg blir hentet av områderepresentanten min og er på vei til flyplassen. Alarmen er satt på 03:30, alle klærne, togbillettene, de 556 bildene, utallige minnene og alt jeg har lært av å være utvekslingsstudent er pakket ned i en overfylt koffert og det gjenstår bare å si ha det til vertsfamilien.

Jeg gleder meg mest av alt til å komme hjem, men det er rart å ikke vite når jeg ser disse menneskene jeg har blitt kjent med igjen! De fleste av dem aldri, men noen av dem har sagt jeg er velkommen når som helst og kanskje ender vi opp på samme universitet! Det har vært trist å si ha det til alle på skolen, og har fått klemmer og lykkeønskninger fra alle elever og lærere.

Her kommer noen bilder fra noen av avskjedene... De første bildene er av Helene og min avslutning på the Swan Hotel her i Bedford, hvor vi hadde koselig afternoon tea. For hva passet vel bedre når det visstnok skal ha vært Anna, Hertuginnen av Bedford som "oppfant" afternoon tea på midten av 1800-tallet?

Her er også de beste engelske venninnene mine, Jena, Louise og Hanna! Håper at de kommer å besøker meg i Norge noe de sier de vil!

Nå skal jeg prøve å få noen timers søvn, håper jeg klarer det! Jeg vet iallefall at jeg ikke kommer til å kunne sove når jeg møter de andre som skal på samme fly som meg, spesielt ikke Linn, som jeg vet er super excited! 

THANK YOU ENGLAND

Helene xx

BEDFORD & OXFORD & LONDON

Da bare Mamma var igjen i England hadde jeg ferie, så jeg tok henne med både til Bedford og til Oxford. Mandagen besøkte vi vertsfamilien min, det var hyggelig at de fikk møtt hverandre, selv om jeg visste det ikke kom til å bli helt match.. Vi dro inn til London igjen ganske tidlig for å rekke noen butikker og gå ut og spise, og fikk med oss siste halvdel av the Diamond Jubilee Concert som ble vist på storskjerm(er) i Hyde Park. Det var en kjempefin opplevelse og fyrverkeriet som avsluttet det hele var helt fantastisk!

Tirsdagen dro vi til Oxford og Bicester, hvor vi dro på en shopping outlet. Været var ganske dårlig, ingenting som minnet om juni, regn regn regn.... Men vi hadde en koselig tur uansett, selv om ikke Oxford fikk vist seg fra sin beste side.

Den siste dagen ble brukt i London igjen, før Mamma tok flyet til Norge og jeg toget tilbake til Bedford. Utrolig koselige dager, og selv om det ikke er lenge til jeg ser de igjen var det litt trist å si hadet!

I dag hadde jeg min siste av totalt 6 eksamener, og selv om jeg egentlig har hatt ferie følelse siden min siste A-level eksamen 25. mai er det deilig å vite at jeg har ferie på ordentlig.. Jeg trenger ikke gå på skolen lengre, men går allikevel til Politics og Sociology, så jeg får sagt hadet til både elever og lærere...

For nå har jeg bare 2 hele dager igjen her i England, så tiden jeg skal begynne å si hadet til livet mitt her har virkelig startet. I dag er nok siste gangen jeg ser vertsbroren min Benji, som er den av vertssøsknene jeg har sett mest. Det føles veldig rart! Mest av alt gleder jeg meg til å komme hjem igjen, men det blir også rart å tenke på at jeg ikke skal tilbake til England som de andre gangene jeg har vært hjemme i løpet av dette året. Når jeg sier hadet nå er det ordentlig hadet, og ikke noe "see you soon".

Klemmer fra Helene xx

JUBILEE WEEKEND IN LONDON

På fredag landet endelig familien og bestevennfamilien på engelsk jord, og gjensynsgleden var stor selv om det "bare" var 7 uker siden jeg så de sist. Før jeg reiste tenkte jeg en del på hvordan bursdagen min kom til å bli, det å feire 18 årsdagen min med andre enn min ordentlige familie hadde jeg egentlig ikke så veldig lyst til. Så derfor passet det veldig fint at de kom!

 Vi fikk gjort mye på en helg, som begynte med musikal, the Lion King. Jeg så den første gang da jeg var 10 år, men da skjønte jeg selvsagt ikke alt som ble sagt. Kostymene derimot gjorde stort inntrykk og jeg har siden hatt lyst til å dra tilbake... De var enda bedre enn jeg husket dem, det var utrolig flott.

På grunn av Queen Elizabeths Diamond Jubilee, ble shoppingen gjort sammen med flaggende engelskmenn og under Union Jack bannere. Veldig koselig å gå rundt å titte og spise lunch ute i de timene vi var heldige med været. 

Jeg var så heldig å få Coldplay billetter i bursdagspresang av bestevennfamilien. Så lørdag kveld dro vi til Emirates Stadium og hadde det helt utrolig gøy! Det var helt magisk stemning og jeg er såååå glad for at jeg fikk være med... Tuuuuusen takk!

Jeg fikk bursdagssangen to ganger; da klokken fylte 12 i Norge satt jeg kliss våt i en overfylt London taxi, og da den fylte 12 engelsk tid satt jeg i baren på hotellet og drakk champagne, akkurat slik jeg hadde sett for meg at det var å bli 18 år...

For aller første gang hadde jeg regn på bursdagen min, skikkelig deprimerende! Men da himmelen åpnet seg var det nok bedre å feire inne på restauranten Zuma enn å feire som Queen Elizabeth med parader på River Themes... Maten var fantastisk og dessert-overraskelsen utrolig utrolig fin!

Søndag kveld dro alle unntatt Mamma hjem. Vi fikk gjort mye på en helg men tror vi alle ble enige om at når Justine skal feires neste år må det bli i en uke, minst! NYC?

Helene xx