Svaret var for meg, og mest
sannsynlig også for deg; nei.
Enten det er på
ferie, for studier eller på grunn av jobb, tar de fleste med seg alt de lærer på
reisen videre i livet, og er takknemlig for opplevelsen. For de gode og de
dårlige stundene. For takknemlig, det blir man av å være langt hjemmefra. Enten
reisen går til en fattig landsby i Kenya eller en storby som London, kan man se
ting som gjør Norge til et fint sted å bo.
Av min reise har jeg
lært at borte er veldig bra, men at hjemme alltid vil være best. Jeg fikk ikke
en «andre familie» i England, jeg fikk ikke venner som er bedre enn vennene mine
i Norge. Men allikevel har jeg hatt flere nedoverbakker enn oppoverbakker. Og i
oppoverbakkene har jeg syklet.
Den siste tiden har
jeg har jeg tenkt på hvor rart hele opplegget med utveksling er. Du flytter inn
til en familie du nesten ikke har snakket med (i mitt tilfelle 3 emailer), du
kjenner ingen som bor i området og vet ikke en gang hvor nærmeste butikk ligger.
.JPG) |
| Med Helene ved The Embankment |
Øyeblikket du går
gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen og forlater trygge, lille Norge,
settes du på autopilot. Men i motsetning til flyet du setter deg på, vet ikke
autopiloten din ruten du må reise for å komme til hele målet med reisen, og
akkurat da er det hjem til Norge igjen. Etter noen uker settes du tilbake til
manuellkjøring igjen. Men du har fortsatt ikke noe kart, for det finnes ikke.
Det finnes ingen oppskrift. Du har bare tid. Og tiden går fort, så det er bare
å prøve og feile så mye som mulig til nålet er nådd. For mange er det kronglete
å komme seg dit, men med en gang de ser mållinjen foran seg snur de seg tilbake
og ser ikke sporene fra tiden som svinget seg i tunge tider, men en rett linje,
for tiden har virkelig tatt korteste vei.
Dette er året du kan
forandre deg, og for deg selv er forandringen til det bedre. Alle valgene du må
ta, som du hjemme ikke står ovenfor, gjør deg selvstendig. Og denne
selvstendigheten gir deg den tilfredse følelsen av at du klarer deg, at du er
flink. Man blir fryktløs og uredd, og tar utfordringer på en helt annen måte.
Det er heller ikke alltid du ser at situasjoner som før ville vært et hinder
som problematiske. Denne fordelen får du ved å reise vekk fra alt kjent og
kjært. Og du ligger et hestehode foran jevnaldrene, kommer hjem som mer
ansvarlig og voksen. Du har utfordret stereotypen du så for deg før du dro. Du
har lært at, ja, alt er så billig i utlandet! Men allikevel går pengene fort.
Du har også skjønt hvor viktig det er med støttespillere på veien, både der du
reiser fra, og dit du reiser til.
For ett år siden
satt jeg hjemme og tenkte på alle de søvnløse kveldene jeg kom til å ha på
grunn av hjemlengsel, visste jeg egentlig hva jeg hadde kastet meg ut i? Siden
da kan jeg telle på én hånd antall ganger jeg har grått, og det har for det
meste vært på Gardermoen. Jeg har ikke hatt én eneste dag hvor alt bare har
vært grått og trist på grunn av at jeg tok det valget og dro på utveksling. Jeg
har savnet alle hjemme og alt det kjente, men jeg har aldri hatt hjemlengsel. Jeg
er ikke redd for å være langt hjemmefra lengre, for jeg vet jeg klarer meg helt
fint.
 |
| I min andre hjemby, London |
At man lærer masse
ved å reise er garantert. Når «autopilot-fasen» er over skjønner man at ofte er
den eneste løsningen å spørre andre om det er noe man er usikker på. Enten om
det er vertsfamilien om regler og forventninger, eller mannen på togstasjonen
om hvorfor billetten din plutselig ble dobbelt så dyr. Å spørre en person på
gaten om veien til nærmeste minibank, tar mye kortere tid enn å gå rundt å lete
etter en. Og sånn er det med andre ting også. Lær ved å spørre og observere.
For man skal ikke
langt utenfor Norges grenser før du finner personer med andre normer og regler,
tradisjoner og tankesett. Ting man tar for gitt hjemme er kanskje ikke like
vanlige i andre land. Det er ikke bare inntaket av te per dag som gjør England så
forskjellig fra Norge.
 |
| Tea Time for en norsk brite! |
Man må ut i verden
for å forstå verden, men også for å forstå sitt eget land. Engelskmenn vet
generelt veldig lite om Norge, og jeg klandrer dem ikke. Det de vet er at det er
et rikt og kaldt land, med mange blondiner. Men i år har Norge hatt en ekstra
stor plass i utenlandske medienes søkelys, og har ikke bare nådd overskriftene
når Nobels Fredspris deles ut. Pressen har fulgt tiden etter 22. juli og særlig
rettsaken tett. Og det har vært mange spørsmål om hvordan det lille rike landet
kan takle noe så grusomt. Hvorfor håndhilser tiltalte med dommeren, hvorfor får
han så lang tid på å forklare seg? Spørsmålet «aren’t you proud to be
Norwegian?» har kommet opp ved flere anledninger i denne forbindelse.
Men det er ikke bare
gjennom utenlandsk presse du ser på Norge litt annerledes. Det er de små
tingene i hverdagen som man mangler på stedet man er, som plutselig blir så
viktige. Å ta trikken ned til byen og sitte og nyte synet av Oslofjorden på
veien. Komme ned til sentrum og alltid skulle se et kjent fjes. Spise mat som
er laget med kjærlighet, uansett hvor klisje det høres ut, kan man smake
forskjell! Du blir sikrere på deg selv, og hva som er viktig for deg for at
hverdagen skal bli fin.
Så til dere som har
kommet dere gjennom hele dette innlegget, og som snart skal kaste dere ut i noe
nytt og spennende; lykke til! Dagene på et nytt sted blir også til hverdag, men
jeg er sikker på at dette er en periode du kommer til å huske på en helt annen
måte. Skriv ned alle opplevelsene, inntrykkene og skildringer av menneskene du
møter. Ha alltid kameraet klart. For snart skal du hjem, og da gjelder det og
ikke la det bli til en drøm man bare husker vagt når man våkner opp.
Bon voyage!